Min første og største lidenskap er hverken garn eller strikking. Tro det den som vil. De som kjenner meg vet at det er en ting jeg ikke kan motstå. Bokhandlere. Og det de selger. Bøker.
Jeg husker ikke når jeg lærte å lese. Jeg var fire år og storesøster på sju hadde begynt på skolen. Sannsynligvis plukket jeg opp noe av mine foreldres fortvilte forsøk på å lære henne bokstavene. Hun var nemlig overhodet ikke interessert i å lære. (Men, som vi sier i vår familie, etter at hun først lærte, har hun ikke stoppet å lese, noe man kan se
her og
her).
Bøkene hjemme ble raskt lest, og da jeg begynte på skolen ble skolebiblioteket fort for lite. Bokbåten var en velkommen gjest et par ganger i året, og det kommunale biblioteket ble godt besøkt.
I vår familie er vi alle lesere. Det var ikke uvanlig at det ligger 30+ bøker under juletreet, fordelt på fem familiemedlemmer (nå blir vi sakte, men sikkert flere, og det betyr flere bøker...). 1. juledag (og forsåvidt resten av jula) sitter vi på stua og leser. Alle sammen. Uten et ord.
Jeg leser stort sett det meste. Men jeg har en forkjærlighet for mysterier. Som barn gikk det mye i Bobsy-barna, Nancy Drew og Hardy-guttene. Nå er det Agatha Christie, Camilla Läckberg og en hel mengde andre gode krimforfattere som fenger.
Men, tilbake til poenget. Bokhandlere. I Portland finnes nemlig
Powell's City of Books. De hevder å være den største, uavhengige bokhandleren i verden, og selger både nye og brukte bøker. 6300 kvadratmeter med bøker. Himmelen, med andre ord.
Et besøk der ender stort sett alltid i katastrofe. Ny koffert må kjøpes, overvekt er et kjent fenomen. Eller, en håndbagasje stappet full med bøker, så tung at den knapt kan løftes, for å unngå overvekt. Siden jeg har vært i Portland en del ganger, har jeg tilbrakt masse tid på Powell's. Jeg står ikke lenger 10 minutter i villrede ved skiltet ved inngangen før jeg vet hvor jeg skal.
Det ble et par turer dit denne gangen også. Men, det ble ikke handlet så mye. For jeg fikk en Kindle til jul. Så skjønnlitteratur kan kjøpes over nettet, og ikke i papirform lengre. Det er greit, for bokhyllene er fulle, og jeg har nok fortsatt 30+ bøker liggende som ikke har blitt lest enda. Jeg er nemlig av typen som blir veldig stresset hvis jeg ikke har nok uleste bøker liggende. Men Kindle'n er fin. Grei å ha til reiser (særlig for ei som pakker 3-4 bøker bare for en helgetur, fordi hun er redd for å gå tom for lesestoff), og den tar liten plass i veska. Men, det er ikke helt det samme. Lukten av ei ny bok, når man åpner den for første gang og blar igjennom den. Det er herlig det.
Men det finnes da mer enn skjønnlitteratur. Ja, for strikkebøker, det kan man jo kjøpe! Kindle'n kan jo ikke gjenskape farger og mønstre, og det hører jo med i enhver anstendig strikkebok, Så jeg fant raskt frem til Arts & Crafts sekjsonen (etter å ha notert ned navnet på et par dusin bøker jeg passerte på veien dit, de finner nok snart veien til Kindle'n) og skred til verket. Men, når man har en hylle lengre enn lang og høyere enn høyest fylt til randen av strikkebøker, da blir det nesten litt for mye av det gode.
Derfor ble det bare to som ble med hjem. Vel, egentlig tre.
Den siste boka som ble med hjem er
Yarn Harlot, av Stephanie Pearl-McPhee, og er en samling små historier om strikking....Og, ja, jeg kjenner meg stort sett igjen....Linken er til bloggen hennes, hun skriver godt og det er morsomt å lese. Anbefales!
.JPG)
