Det beste med å strikke er når folk faktisk bruker det man strikker. Når sokker får hull på hælene etter mye bruk. Når vrangborder nesten går i oppløsning etter røff barnehagelek. Når førstevalget alltid er vottene mamma strikket, fordi de er de fineste, varmeste og kuleste.
For litt siden fikk jeg ei melding fra ei god venninne. Med bilde av en genser jeg strikket til hennes eldste sønn for fem år siden. Hun lurte på om Mr. Melkebart hadde lyst til å arve den, siden begge guttene hennes hadde vokst fra den.
For litt siden fikk jeg ei melding fra ei god venninne. Med bilde av en genser jeg strikket til hennes eldste sønn for fem år siden. Hun lurte på om Mr. Melkebart hadde lyst til å arve den, siden begge guttene hennes hadde vokst fra den.
Genseren er haigenseren fra Dalegarns hefte Akvariet. Den er strikket i Falk, størrelse 4 år. Gutten som fikk den var 3 det året, og den har vært i bruk nesten hvert år siden. Yngstemann brukte den i fjor, men var lei seg da den var for liten i høst.
Genseren bærer preg av å ha vært mye brukt. En malingsflekk her, frynser og litt løse tråder der. Men fullt brukbar og nesten like fin etter en omgang i vaskemaskinen. Jeg håper Mr. Melkebart kommer til å sette like stor pris på genseren som disse to guttene, slik at den får leve og slites litt lengre!
Så gøy å arve tilbake en genser som har vært brukt og elsket av flere barn! Den var jo skikkelig tøff da, men en sulten hai på magen.
SvarSlettSå stilig genser! Den hadde lillebror her i huset likt godt! Fint at klær går i arv, og kanskje spesielt strikkaklær, som man har brukt mye tid og omtanke på å strikke:)
SvarSlett