Ting tar tid

Denne genseren, for eksempel, den har tatt litt tid. Jeg begynte på den før jul i 2014, men så oppdaget jeg på nyåret at jeg var gravid. Da hadde jeg akkurat blitt ferdig med de gule stripene på bærestykket (genseren strikkes ovenfra og ned, altså hadde jeg ikke kommet så veldig langt). Siden jeg skulle bli stor og rund og genseren uansett ikke ville passe, valgte jeg å legge den bort ei stund.

Forrige uke startet jeg opp igjen, etter å ha nilest mønsteret for å telle meg fram til riktig sted. Og se der, det gikk da fort å få den ferdig!

Den er forsåvidt strikket på litt tykkere pinner enn mye av det jeg strikker, pinne 4 mm, og garnet er relativt tykt. Det er foresten Cascade 220,  som kan fås kjøpt på Fortuna på Løkken Verk (eller i nettbutikken). 

Kroppen er ikke helt tilbake i pre-gravid tilstand og kanskje kommer den aldri dit heller, men genseren passer, så da er jeg fornøyd! 

Mønsteret er Thyri, og er egentlig ensfarget, men jeg tenkte allerede første gang jeg så det at jeg ville ha en kontrastfarge på de vrange omgangene på bærestykket. Siden jeg i tillegg ikke var sikker på om jeg hadde nok grått, så valgte jeg å ta igjen samme fargen på vrangborden både på bol og ermer. Grått og gult er en av mine favorittkombinasjoner, og en gjenganger her på bloggen. Jeg har et par halvferdige gensere til, så kanskje jeg må fortsette med å ta frem gamle prosjekter.... 

Kløvotter

Det klør, det klør, tiddelibom... Her i huset er vi damene så uheldige at vi har eksem. Det klør til tider ganske heftig. Som voksen kan jeg (stort sett) holde meg i skinnet, men å stoppe en 6 måneder gammel  baby fra å klore seg til blods er ikke alltid like enkelt. Hun sover med votter, det har hun gjort lenge, og hvis de kommer av i løpet av natten, er det ofte ei skramme eller tre i ansiktet.

Det var behov for et nytt par sovevotter, og siden jeg aldri greier å somle meg til butikken, var det enklest å bare strikke de selv. En kveld, ferdig! De er strikket i Pickles Booboo, altså bambus, i fargen mintgrønn. De er altså myke, og enda viktigere, kløfrie. Lang vrangbord gjør at de sitter godt under pysjen, og de har allerede blitt testet og fått godkjent av mammaen! 

Teststrikk

For første gang har jeg våget meg ut på teststrikk. Jeg har strikket Mikkelgenseren designet av @_kvae_ (aka Elisabeth) på Instagram.

Jeg strikket størrelse 1 år, for da ble det passende barnehagegenser til lillesøster til høsten. Genseren er strikket i Rauma Puno, som er et ganske tykt garn, det er ikke så ofte jeg strikker på pinne fem. Dermed tok det ikke mange dagene før genseren ble ferdig.

Mye garn hadde jeg til overs også, så jeg tok meg den friheten å lage matchende lue også. Med dusk! 

Litt for stor enda for tuppa på knapt et halvt år, men hun var veldig ivrig under måle og prøve prosessen. Hun gleder seg nok til å ta denne i bruk!
Mønsteret er ikke pub enda, men følg gjerne @_kvae_ på Instagram, så får du vite det når den kommer. I tillegg kan du se masse andre versjoner som teststrikkes under #mikkelgenseren! 

Begynner det å bli i drøyeste laget når man strikker sokker som matcher treningstøyet?

Neonfarger på sokkene og neonfarger på klærne! Faktisk ganske tilfeldig i dag, det var noen på treningssenteret som påpekte det... 

Helt enkle sokker, med vrangbord på leggen og glattstrikk på foten. Av den enkle grunn at jeg trenger flere sokkepar. 

I følge Mr. Melkebart ville bildet bli bedre med ninja turtles til stede, så her er sokkene sammen med Leo, Donnie, Mikey og Raph.... 

Garnet fikk jeg av lillesøster i høst, kjøpt i Genève. Det er Jawoll sokkegarn fra Lang Yarns, og i Sveits selges de med tilhørende forsterkningsgarn til tå og hæler. Det var nytt for både meg og lillesøster, vi hadde aldri opplevd det før. Den lille spolen lå gjemt inne i nøstet, nesten som en liten skatt. Altså ble det forsterket hæl og tå. Slitesterke med andre ord. 

Strikk i bruk!

Lillesøster vokser, vokser og så vokser hun litt til. Nå passer plutselig flere av plaggene jeg strikket for lenge siden.

Ullungen bruker ull nesten hele tiden. Her er hun iført ei sparkebukse som jeg strikket til storebror. Genseren har vært en favoritt lenge, dvs siden jul, og kan nok brukes litt lengre. Ermene er fortsatt litt lange, så den holder kanskje helt til våren kommer. Lua begynner å bli litt knapp, så nå må det snart strikkes ei ny! 

Denne buksa strikket jeg i vår, før jeg visste helt sikkert om det var ei lillesøster eller en lillebror som skulle komme. Buksa er oransje, kanskje litt mot rustfarget, hvertfall en herlig farge som like gjerne kunne ha blitt brukt til gutt. Nå passer buksa, så den er i bruk ofte!

Masse ull, med andre ord, hver dag!