Tripp, trapp, tresko...

Tre små søstre har bursdag snart. Ei av de fyller tre, mens de andre to runder året bare noen uker etterpå. Små, aktive jenter trenger gode varme luer til vinteren, for det er nok ikke til å unngå at vinteren nærmer seg med stormskritt også i år! En kombinasjon jeg har hatt suksess med tidligere (da til meg selv, med løfte om at andre skulle få nyte godt av det samme senere) er det enkle luemønsteret Barley fra Tin Can Knits, i kombinasjon med garnet Rowan Lima.

Tre søstre, tre farger; her i mørk lilla, lys lilla og mørk rosarød. Jeg anbefaler både garn og mønster dersom man er på utkikk etter rask, enkel strikk, for eksempel med tanke på julegaver eller andre lettstrikkede prosjekter!

Julekjolen i boks!

Et stort spørsmål de siste to årene har vært om årets julekjole blir ferdig. Blir det denne jula, eller blir det neste år? (Jeg var optimistisk i fjor....) Denne ble vel så smått påbegynt i 2012, men såpass sent på året at det ble noe ambisiøst å skulle få den ferdig før jul da. Så den ble lagt bort til fordel for noe annet. Den ble strikket litt på i fjor også, da med store ambisjoner om julekjole. Men, nei da. 

Men, se der da. Der var den ferdig, gitt. Og tatt i bruk allerede, selv om det er lenge til jul enda. Still Light av den finske strikkedesigneren Veera Välimäki er en populær kjole, eller tunika, om du vil, blant strikkere.

Min versjon er strikket i New Zealand Lammeuld, som kan sammenlignes med totrådet Nøstebarn garn (tynn ull med ca 600 meter på 100 gram). Jeg måtte såvidt sprette et tredje hespe, men med bare knapt over 200 gram brukt, kan man si kjolen er luftig. (Eller, sagt på en annen måte, dersom jeg skulle hekte meg fast et sted og den rakner, så kan jeg gå 1,2 km før jeg står uten en tråd....)

Grønne Glynis

Et nøste grønt garn, en liten titt i Cookie A's Sock Innovation for å finne et mønster som passet, og så endte jeg opp med grønne Glynis.

Med et mønster som var lett å memorere, med nye, fine ChiaGoo strikkepinner (som jeg har skrevet om her) og godt garn i ull-/nylon-/bambusblanding, da tok det ikke mange dagen før sokkene var ferdige. De har forsvunnet ut døra og ble sendt i posten til storesøster, som straks har bursdag.

So much yarn, so little time....

Sitter du også med følelsen av at døgnet har litt for få timer? Mangel på garn er det nok ikke her i huset, men da jeg forrige uke fikk en ladning Mosaic Moon inn dørene fikk jeg lyst til å nøste opp alt og kaste meg over det med det samme.
Garnet ble bestilt og betalt allerede i mai, da strikkegruppa gikk sammen om en stor bestilling. På grunn av sommerferie og sånt tok det tid før leveringen kom, men oi, oi, den var verdt å vente på!

Fargene er Clementine, Rajasthan Blue og Spring Green, alle semisolide, det vil si ikke helt ensfargede, men med litt variasjon i fargen.

I dag...

....har kosedyrene lært å strikke.....

(Det ble straks litt vanskeligere da hånddukkene ville prøve.....)

Jeg har strikket og spist sushi sammen med gode strikkevenner....

Og nå er jeg klar for en kveld i sofakroken sammen med pusen og strikketøyet.....

Fortsatt god helg alle sammen!

Strikkepinnefavoritter

Lenge har KnitPro sine Karbonz rundpinner vært favoritter til sokkestrikking. Når man stort sett strikker sokker på 2 mm pinner, kan de ikke være laget av tre. Tynne trepinner knekker raskt, de tåler ikke å bli pakket ned i veska.
Jeg har hørt at flere har hatt problemer med Karbonz-pinnene, siden de har flere skjøter, og garnet da har hengt seg litt fast. Det har jeg aldri opplevd, hvertfall ikke til en sånn grad at det har irritert meg eller at jeg har lagt noe særlig merke til det.
Når man strikker så mye som jeg (og mange andre) gjør, så er det viktig med godt utstyr. Karbonz-pinnene ligger godt i hånda, de er lette og har en fin spiss som gjør det enkelt å strikke. Jeg har vært fornøyd så langt!

Den svarte er Karbonz-pinnen, den røde fra ChiaGoo

Men, man er jo alltid på jakt etter den perfekte strikkepinnen da. I sommer bestilte jeg noen rundpinner fra ChiaGoo, kalt Red Lace. Pinnene er i rustfritt stål, og er kanskje et hakk "hardere" å strikke med enn Karbonz-pinnene, men det er kabelen som gjør hele forskjellen! Den røde kabelen er passe hard og passe tynn, den krøller seg ikke, og er perfekt for Magic Loop strikking.

Etter å ha strikket et par sokker med disse pinnene, er det bare å bøye seg i støvet. Disse tar sokkestrikkingen enda et nivå høyere, og anbefales på det varmeste! Jeg avslutter dermed jakten på de perfekte strikkepinnene (så fremt ingen kommer med andre gode forslag til pinner, da..) og legger med det samme inn bestilling på flere pinner. Jeg kjøpte mine hos The Loopy Ewe, og jeg har foreløpig ikke greid å finne norske forhandlere for disse pinnene (så rop ut hvis du vet av noen!)

Ettermiddagsaktiviteter

Det kom en liten regnskur da vi kom hjem fra barnehagen i dag. Da orket vi ikke kle på oss og gå ut, så det ble innendørsaktiviteter i stedet! Snart 3-åringen Mr. Melkebart fikk lov å hjelpe mamma med hespetre og nøstemaskin. (Mammas hånd greide ikke helt å slippe taket, som dere ser).

Resultatet ble flere ferdige nøster, klar til strikking. Jeg begynte med det turkisblå helt fremst, det skal nemlig bli ei lue til Mr. Melkebart. Det oransje blir nok ei jakke til meg selv, det grønne skal få være med på et babyteppe, mens det mørkegrønne/blålige blir et par sokker.

Da har jeg hvertfall litt å holde på med resten av uka!

Et enkelt penselstrøk

Hitofude er japansk, og oversettes med "a single brushstroke" på engelsk. Et enkelt penselstrøk, altså. Denne jakken er konstruert på en sånn måte at når man er ferdig å strikke, så er den eneste jobben som gjenstår å feste tråder. Ingen sying. Ingen opplukking av masker til kanter. Helt ferdig. Genialt!

Denne ble strikket i en fei, for dette var moro! Oppskriften er enkelt skrevet, med noen forklaringer, men av og til må man tenke litt selv også. Selve mønsterrapporten er enkel å memorere, noe som gjør det til fin TV-strikk.  

Garnet var en drøm å strikke med. Dette er Three Fates Yarn, aether singles, som er en 70/30 merino/silke- blanding. Fargen er Netarts, inspirert av et område på Oregon-kysten, og kan vel beskrives som lys sjøgrønn, eller kanskje noe nærmere det amerikanerne kaller Duck Egg, eller på godt norsk andeegg.

Så begeistret ble jeg for dette mønsteret at jeg planlegger en til, med en liten vri på. Og jeg har åpnet øynene for japanske strikkedesignere! 

Mystiske striper

"Hvordan får du stripene til å gå sånn?" spurte Mannen. Overrasket over Mannens plutselige interesse i strikketøyet mitt begynte jeg å legge ut om tå-opp og forkorta rader. Et par sekunder senere avbrytes jeg av "Nei, glem det, jeg skjønner ikke noe uansett. Men, det var litt kult, da...."

Veldig kule, syne nå jeg da. Mystik Spiral Socks er et mønster som egner seg godt for selvstripende sokkegarn, og dersom du er litt smålei av å bare strikke "helt vanlige stripesokker". Mønsteret var for så vidt greit å følge, men amerikanerne gjør av og til ting tungvint, og måten mønsteret er skrevet på blir nesten for detaljert, om man kan si det sånn. På sokk nummer to fulgte jeg instinktet litt mer, og da ble ting mye enklere. Men, er du vant til å strikke "på engelsk", så er det absolutt ikke noe problem å strikke disse sokkene, altså!

Garnet er Stray Cat Socks i fargen Amalfie, mørk og lys lilla, samt gule striper. Moro med en ny vri på stripesokkene, kanskje blir det flere, for selvstripende garn er det ingen mangel på her i huset!

Ut av den sorte gryte...

I gryta fra helgen putret denne sommertoppen. Garnet Mini Maiden fra Handmaiden, i fargen Amethyst var ikke helt slik jeg hadde tenkt. Allerede da jeg begynte å strikke denne sommertoppen, så jeg at det for mye variasjon i garnet, og for mye rosa i forhold til den dype lillafargen som var den jeg egentlig var ute etter. Dette ble etter hvert veldig synlig, og noe irriterende. Likevel fortsatte jeg å strikke. Hvorfor? 

Jo, fordi jeg bestile Jacquard syrefarge fra Spinnvilt, i fagen purpur, og bestemte meg for å farge hele toppen etter at den var ferdig. Resultatet ble en litt dypere lillafarge, med mye mer diskrete variasjoner enn det jeg originalt hadde. På bildet under sees variasjonene litt tydeligere, det som er litt lysere lilla her, var originalt mye mer rosa og en del lysere.

Toppen skapte litt problemer i startfasen. Den er strikket ovenfra og ned, etter mønsteret Mesh Panel Tee. Siden den mønsteret er laget for dobbelt lacegarn, og garnet jeg valgte er sokkegarn, som er litt tykkere, ville jeg strikke med enkel tråd. Det krevde litt matematikk, og en runde med opprekking da ermene ble altfor vide på første forsøk.
Jeg ble fornøyd til slutt, både med toppen og fargen. Nesten litt for varm i denne utrolige sommervarmen vi har hatt i Trøndelag og store deler av resten av landet den siste tiden, men denne ull-/silkeblandingen gjør seg nok fint på dager hvor gradestokken ikke tipper over 20....

Putre, putre....

Mens det putrer i kjelen, har jeg strikket ferdig et par sokker. Det vil si, sokkene ble vel ferdige for et par kvelder siden, men å feste tråder og ta bilder tar litt tid.

Sokkene er strikket i garnet Knit One, Crochet Too Crock-O-Dye, i fargen Neon Nights. Rosa, lilla, brun og svart, og alt i mellom. Mønsteret er inspirert av Riff, jeg har brukt "mine egne sokker", men tatt selve kryssmønsteret fra det mønsteret.

Garnet inneholder 15% silke, som gjør de veldig myke og gir litt ekstra glans i garnet, i forhold til rene ull/nylonblandinger som de fleste andre sokkegarn består av. 

Sokkeskuffen fylles sakte opp, høsten nærmer seg med stormskritt. Og hva koker i kjelen? Jo, det får du kanskje vite i morgen....